...
Administrasjonsminister Rigmor Aasrud (Ap) ble overrasket over måten arbeidstakerorganisasjonene gikk fram på under vårens lønnsoppgjør i offentlig sektor. Foto: Terje Pedersen, ANB

– Industrien må sette lønnstaket

Administrasjonsminister Rigmor Aasrud snakker ut om lønnsoppgjøret og slår fast at industrien setter taket for lønna i staten, og ikke gulvet.

Publisert 23.06.2012 kl 09:30 Oppdatert 24.06.2012 kl 19:10

Tips en venn på e-post:



Årets lønnsoppgjør i staten endte med storstreik i offentlig sektor. Det har vært tøffe beskyldninger fra arbeidstakerorganisasjonene rettet mot regjeringen, med arbeidsgiver og administrasjonsminister Rigmor Aasrud (Ap) i spissen. Hun er imidlertid ikke enig i det meste av kritikken mot en «gjerrig og stivbeint» regjering.

– Det var ingen tvil om at det var stor avstand mellom partene i utgangspunktet. Det gjaldt også de ikke-økonomiske kravene, der det var svært mange krav rundt nye velferdsordninger, blant annet 22 nye velferdsdager. Seks av dagene var knyttet til seniortiltak og særaldersgrenser. Det var også krav om ekstra lønnstrinn etter svangerskapspermisjon for mor og far. Alt dette mente vi det var grunn til å ta inn i de økonomiske kravene som kom, forklarer Aasrud overfor Avisenes Nyhetsbyrå (ANB).

– Det begynte med en ganske heftig runde rundt disse tingene, som vi mente måtte inn i den økonomiske rammen for i det hele tatt å kunne vurdere dem. Så var det et lønnskrav som lå tett oppunder fem prosent, ganske langt unna det vi mente var forsvarlige rammer. Kravene trakk også i en retning med færre i arbeid, mener statsråden.

Aasrud har klare meninger om hvorfor det hele endte i konflikt.

– Det har vært tradisjon i staten at man først jobber med tekstene og de mer verbale tingene, så kommer lønnskravene. Lønnskravene kom på torsdag, fem dager før fristen, og da la de jo bruddprotokollen oppå. Staten som arbeidsgiver rakk ikke å legge et tilbud på bordet. I den grad de sier staten ikke kom med et tilbud, så er det riktig, for det var ikke mulig før bruddsituasjonen var et faktum. Dette var overraskende ettersom vi var enige med organisasjonene om en framdriftsplan, slår Aasrud fast.

– Du peker direkte på arbeidstakerorganisasjonene som ansvarlige for bruddet?

– Jeg mener det var en veldig unormal situasjon å komme i. Ifølge mine folk som har jobbet med dette i lang tid, så er det en situasjon som vi aldri har vært i før. Vi skulle ta ut fullmakten fra regjeringen på torsdag, og da var bruddet faktum. Vi rakk ikke å hente fullmakten, og de visste når vi tok den ut. De vet også at vi får denne etter at de har levert sine økonomiske krav. Dette var en medvirkende årsak til at det ble en krevende situasjon. Vi hadde ikke rukket å sette oss ned og tilpasse innretningen på lønnsoppgjøret.

– Men Unios forhandlingsleder Arne Johannessen sier til oss at han aldri har opplevd maken. Han ville ikke skylde på noen ny og uerfaren personaldirektør i staten, men han opplevde at de som skulle forhandle ikke hadde de nødvendige fullmakter fra regjeringen. Hva slags kommunikasjon dere imellom er det vi egentlig snakker om her?

– Jeg skal ikke være eplekjekk og si at vi ikke har gjort noen feil. Vi hadde en fersk forhandlingsleder, det er helt riktig. Men resten av forhandlingsdelegasjonen er svært erfarne. Lønnskravene kom imidlertid på torsdagen, og de la bruddprotokollen oppå. De innkalte til full pressebriefing nede i foajeen her uten at vi visste om det. De visste når vi skulle ta ut fullmaktene, og de kunne ha kommet med lønnskravene før. Mye kunne blitt løst på de fem dagene som var igjen før forhandlingsfristen, sier Aasrud, som legger til at det etter hennes mening også manglet for mye på likelønnsbiten i utgangspunktet. Hun stusser på at likelønn ikke ble løftet høyere av organisasjonene i år.

– Mange mener at når regjeringen midt i lønnsoppgjøret skrev ned forventet lønnsvekst i revidert statsbudsjett fra 4 til 3,75 prosent, så var det en provokasjon?

– Det er ikke uvanlig. Det var også i revidert statsbudsjett at vi skrev ned forventet prisvekst fra 1,6 til 0,9. Samlet blir det faktisk reallønnsoppskriving.

– Ble dere møtt med krav som ikke innebar moderasjon?

– Vi ble i alle fall møtt av et lønnskrav som var mye høyere enn vi trodde det ville være. Med situasjonen rundt oss i Europa, var opp mot fem prosent i overkant av hva som er forsvarlig.

– Regjeringen satte bruken av frontfagsmodellen i spill, sa man i LO Stat. Og at dere tidligere har skjelt både til funksjonærer og arbeidere i frontfaget, men nå vridde det mer over til arbeidere? Skjedde det en innsnevring av den utvidede frontfagsmodellen i offentlig sektor?

– Det mener ikke jeg. Vi har hatt samme tilnærming til frontfaget nå som tidligere. Det er ingen tvil om at 2,15 prosent var det sentrale tilbudet i verkstedsoverenskomsten i frontfaget. Det er jo bare tipping på hva som blir de lokale tilleggene i frontfaget. Det er det ingen som vet før etter jul, derfor har vi mellomoppgjør. All tippingen gjorde det mer vanskelig, sier Aasrud.

– Dere snevrer ikke inn på forståelsen av modellen for å tvinge gjennom moderasjon?

– Nei, det gjør vi ikke. Men jeg har aldri hatt noe ønske om å betrakte frontfaget som et gulv i offentlig sektor. Det var ikke frontfagsmodellen ment å være. Den er mer ment å betraktes som et tak i offentlig sektor. Det er ingen grunn til at offentlig sektor skal ha en høyere lønnsutvikling enn konkurranseutsatt industri. Det er viktig å også ha arbeidsbetingelsene i det private og det offentlige med i betraktningen, for eksempel pensjonsvilkårene. Her må man ha med seg hele det totale bildet, mener Aasrud.

Hun innrømmer at hun gjerne skulle vært streiken foruten, og at det kanskje var fristende å kjøpe seg ut av hele situasjonen. Det var imidlertid ikke et alternativ. (ANB)

2. juni ble det enighet mellom LO Stat, YS Stat, Akademikerne og staten i det statlige lønnsoppgjøret. Oppgjøret har en ramme på 3,97 prosent, i tillegg kommer resirkulerte midler på 0,1 prosent. Til sammen utgjør dette 4,07 prosent, nært anslaget for frontfaget i industrien.

Frontfagsmodellen innebærer at den konkurranseutsatte industrien legger rammene for lønnsveksten i norske lønnsoppgjør. Den utvidede frontfagsmodellen i offentlig sektor innebærer at man skal skjele til lønnsutviklingen både for industriarbeiderne og funksjonærsjiktet i industrien.

Ved å få på plass en reguleringsklausul for mellomoppgjøret neste år, sikrer man at de statstilsatte ikke blir hengende etter industrien, som ennå ikke har gjennomført sine lokale oppgjør. Dette var kjernen i den prinsipielle uenigheten som var en medvirkende årsak til streiken, ifølge arbeidstakerne i LO Stat.

Oppgjøret har en innretning med et høyt generelt tillegg, og en pott til lokale forhandlinger som bidrar til at virksomhetene kan gjennomføre sin lokale lønnspolitikk. I tillegg avtalte partene sentrale tiltak som viderefører arbeidet med likelønn i staten.

Oppgjøret sikrer alle ansatte i staten et generelt tillegg på 12.000 kroner. Utover dette kommer sentrale tiltak som er avtalt partene imellom, samt lokale tillegg.

For en førstekonsulent i staten med 10 års ansiennitet vil dette utgjøre en økning på 17.900 kroner før de lokale forhandlingene starter. Med ett lønnstrinn i de lokale forhandlingene kan økningen bli på til sammen 24.200 kroner. (Kilde: regjeringen/LO Stat/ANB)

På forsiden nå


...

Barnslig håndverk

En rød tråd i husets interiør er vel og bra – så lenge barnerommet holdes utenfor. Her bør barna selv få lov til å gi en håndsrekning.

...

Etter mus kommer rev

Det har neppe vært flere rev i nyere tid enn det er nå, ifølge Statskog.

...

Dette irriterer oss i bilen

Slik unngår du «The road to hell» i juletrafikken.

...

Våpen inn bakveien

Kommentar: Å sende politiet ut blant befolkningen med skarpladde våpen er mer enn en skrivebordsbeslutning.

Les hele kommentaren her