Leder av dommerkomiteen i Norges Håndballforbund, Terje Anthonsen, ber dommerstanden i Norge følge nøyere med på disse ti punktene:

* Frontalt forsvar

Anthonsen mener dette ikke alltid er så uskyldig som det ser ut til.

«Vi har i lengre tid lært at i prinsippet oppstår «røde-kort»-situasjoner oftest i en-mot-en situasjoner når forsvareren er tvunget til å aksjonere bakfra, som å dytte en angriper i et gjennombrudd eller hopp eller fra siden, ved å rive en skytter i armen.

Dette er fortsatt hovedreglen, men i den senere tid (siste sesong og spesielt under EM for herrer i Slovenia), har vi sett at forsvareren begår grove regelbrudd ansikt-til-ansikt med angriperen – først og fremst fordi det da ser så mye mer uskyldig ut at de slipper fra det uten straff.

Her er det først og fremst aksjoner rettet mot ansikt og hals som slipper unna fordi det hele ser ut som en defensiv aksjon med hensikt å blokkere skuddarm eller selve skuddet. Vi har opplevd situasjoner i slike posisjoner hvor forsvareren har sluppet unna til tross for at han har begått grove og bevisste handlinger som omfatter alt fra karateslag/albuslag mot hals, overarm og mellomgulv – til forsøk på å klore ut øyene på motstanderen».

* Kontringer

Ifølge lederen har norske dommere vært alt for inkonsekvente i en-mot-en situasjoner i kontringer.

«Noen ganger er dytt eller tråkk på hælen sluppet unna uten straff, mens situasjoner skulder-mot-skulder, hvor forsvareren virkelig forsøker å nå ballen på lovlig vis, er blitt straffet.

Dommerne må passe på å komme i en slik posisjon i forhold til de «kjempende» spillerne, at de har best mulig blikkvinkel til kontakten.

Med andre ord har dommernes fysiske tilstand stor betydning for at han alltid skal kunne være på høyden med disse situasjonene – som helt klart oppstår oftere og oftere i dagens hurtigere og hurtigere håndball.

* «Liten tue kan velte et stort lass»

Han ber også dommerne om ikke å være godtroende i forhold til nøye beregnede skadeforsøk:

«Vi har sett at spillere benytter minste mulige kontakt for likevel å oppnå størst mulig «skade». Et lett dytt i siden, eller ”løft” på foten, er alt som skal til for at en spiller i hopp eller løp kan risikere de alvorligste skader. Dette fordi spilleren i disse situasjonene er særlig sårbar og uten mulighet til å forsvare seg selv.

Igjen må det understrekes at dommerne ikke må være for godtroende, men straffe ut fra hva som kan bli resultatet av den bevisste handlingen, og ikke hvor stor eller kraftig kontakten var».

* Vingsituasjoner

Anthonsen observerer nye triks fra forsvarere og angrepsspillere, kombinert med feil fra dommere. Han ber dommerne:

«A) Se etter farlige ulovligheter i det øyeblikket en angrepsspiller er i hopp innover målgården; en liten kontakt eller slag på skulder, albue, kne eller fot kan få katastrofale følger.

B) Se etter forsvarere som på ulovlig måte med kroppskontakt skyver/presser en spiller som hopper inn fra utsiden slik at angriperen mister balanse eller må skyte fra en dårligere vinkel. Dette er ofte gjort uten bruk av armer eller det vi vanligvis betegner som takling for at det skal bli så usynlig som mulig. Ikke alltid er situasjonen slik at den må avstedkomme progressiv straff, men angrepsspilleren burde oftere i disse situasjonene fått 7m-kast.

c) Vær oppmerksom på at mange angripere utnytter dommernes generelle syn på at det er forsvareren som begår feil i ving-situasjoner – og at derfor er han som søker kontakten og skaper ”kollisjonen” når han runder forsvareren på utsiden. Her er det snakk om å spille seg til – om ikke annet, 7m-kast selv om han egentlig ikke gang hadde tenkt å skyte».

* Situasjoner rundt strekspilleren

Han ber en av dommerne om ikke være så konsentert rundt ballbanen, slik at det er enklere å oppdage forseelser rundt strekspilleren.

«Alt for ofte følger begge dommerne ballbanen og derfor er de for sent ute til situasjoner rundt strekspilleren hvor det allerede er gjort ulovligheter som enten har gitt fordel til forsvarende lag eller til angripende lag.

a)For eksempel vil bare litt holding i trøya eller ulovlig hindring av bevegelse (holding/dytt) i rett øyeblikk være nok til at fordelen er forsvunnet – egentlig lenge før dommerne som begge følger ballen, har tenkt på at neste trekk muligens er et innspill til strek.

b)Dette skjer selvfølgelig begge veier. Det vil si at det samme gjelder for en angrepsspiller som skaffer seg fordeler ved de samme forseelsene for å sette forsvarsspilleren ut av spill før han rykker i posisjon til det forventede innspillet».

* Bruk av målgården

Det er også oppdaget sluere metoder å benytte seg av måålfeltet på:

«Forsvarsspillerne har utviklet sin bruk av målgården fra de egentlig klare situasjonene til flere slue måter å sette så vel angripende spillere – som dommere ut av spill. Fortsatt ser vi selvfølgelig de klassiske situasjonene hvor en forsvarsspiller møter/takler en angrepsspiller fra en klar posisjon inne i målgården.

Det er imidlertid en økende tendens til at spillerne bevisst utnytter fordelene ved å bruke målfeltet, men på en langt mer spekulativ og skjult måte. Dessuten er det helt på det rene at en forsvarsposisjon i målfeltet alltid gir fordeler overfor angripende lag».

Oftest er dommerne mest opptatt av hvor kroppskontakten oppstår, og ikke forsvarerens ulovlige startposisjon som begrenser angriperens valgmuligheter – og ikke minst konsentrasjon.

* Fra forsvarsbevegelser til sabotasje

Han ber dommerne være observante på forsvarsspilleres armbruk i 6:0-forsvar.

«I et 6:0-forsvar er det vanlig at forsvarende spiller foran ballførende spiller i angrep beveger seg frem, og så tilbake til sin posisjon ved 6-meteren når ballen er spilt videre.

Det er imidlertid ofte at denne bevegelsen framover følges opp av et lite ”puff” eller lett omklamring før angriperen får spilt ballen videre. Isolert ser ikke verken ”puffen” eller omklaringen ut til å bety noe og dommerne lar som oftest mange slike passere i ”fordelens navn”.

Ikke alltid gir dette noen fordel. Noen lag har nemlig satt disse aksjonene i system for å skape urytme i motstandernes angrepsoppbygging. Det betyr at ”timingen” ikke passer, og i mange tilfeller må angrepet bygges opp igjen helt på nytt på grunn av disse ”uskyldige” små frikastene. Det betyr at angripende lag får alt ødelagt og blir irritert, mens forsvarende lag slipper unna uten progressiv inngripen.

Det er derfor viktig at dommerne forstår at ”detaljer” ikke alltid er ”bagateller”, og derfor ikke ser hver av disse små ”handlingene” isolert, men i sammenheng – og griper inn progressivt for å hindre slik taktikk å lykkes».

* «Dirty tricks» og falske skader

Anthonsen sier at skitne knep blir vanligere og vanligere.

«Det synes som at i hvert fall at noen i internasjonal håndball har som mål å provosere motstanderne til en reaksjon for at de så skal bli straffet. Her er det snakk om ”dirty tricks”, igjen der hvor ballen ikke er, og igjen er det klart at dommerpar hvor begge dommerne følger ballbanen, oftest er usatt for slike overraskelser. Målet med aksjonen er aldri rettet mot spillet om ballen, men rett og slett for å provosere.

På samme måte forsøkes det nå oftere og oftere å gjøre – med overreaksjon – små frikast til å se ut som verdens verste takling med påfølgende spill av alvorlig skade. Slike situasjoner skaper hat-stemning mot den spilleren eller laget som for eksempel skulle ha skadet hjemmelagets beste spiller, og selvfølgelig er målet å få dommerne til å reagere progressivt».

* Legg og fot mot lave pasninger

Dommerledelsen ber de sortkledte om å være flinkere til å holde seg oppdatert på nye regler og reagerer på disse.

«Nye regler skaper alltid nye situasjoner og er ikke dommerne oppmerksom nok, blir de hengende etter. Slik er det gått med reglen om ”beins er beins”. I siste sesong har vi sett at forsvarende spillere i større og større grad har benyttet legg eller fot til å stoppe teknisk gode pasninger via gulvet til ving eller strekspiller.

Mot slutten av siste sesong er det, blant annet i Bundesliga (Tyskland), blitt reagert overdrevent progressivt mot slike forseelser. Dette er ikke ønskelig. Forseelsene må sees i sammenheng med usportslig opptreden, og reaksjonen må være gradert – men altså med hyppigere og raskere progressiv inngripen enn til nå».

* Progressiv inngripen i kampens første fase

Håndteringen av kampens første minutter er blitt viktigere og viktigere.

«Blant annet i Norge har vi over lengre tid satt fokus på at dommerne må reagere på forseelsens art og ikke tidspunktet, og at dommernes håndtering av kampens første minutter er avgjørende for hvordan det hele utvikler seg. Internasjonalt har ikke alle hatt dette syn, og det er kjent at dommere er lært opp til å benytte alle de seks gule kortene før man griper til bestrafning.

Denne svært gale tokningen har ført til at mange lag/spillere har utnyttet dommernes ”snille tid” til å begå vold som har satt motspillere ut av spill for resten av kampen – og sluppet unna med gult. Ja, vi er overbevisst om at spillere/trenere ikke bryr seg om disse gule kortene i begynnelsen av kampen om de har kunnet utnytte ”straffen” til å skaffe seg fordeler.

Det er helt på det rene at også internasjonalt vil det fra kommende sesong bli lagt mye vekt på at dommerne MÅ benytte de virkemidlene som finnes for å få kampen under kontroll alt fra første minutt, og ikke gå omveien om seks gule kort».