– De nordiske skigrenene og skiskyting blir, sett med kanadiske øyne, nedprioritert under OL, sier Canadas norske langrennstrener Inge Bråten til Avisenes Nyhetsbyrå (ANB).

Nordmannen er ikke i tvil om at vi går et stort OL i møte, og at arrangementet vil bli minnerikt og flott på mange måter. Men for kanadiere flest er interessen først og fremst knyttet til ishockey og kunstløp, dernest curling, skøyter, aking og bob. Og skisport handler så å si bare om alpint.

Et «vedheng»

De øvelsene skal foregå i Whistler, ansett som et av verdens beste alpinsteder, 12 mil nord for selve OL-byen Vancouver. Der blir det garantert store folkefester.

– Men skiskyting, langrenn, hopp og kombinert blir bare et «vedheng». Der vil det knapt nok være kanadiere på tribunene, bemerker Inge Bråten.

Disse øvelsene skal foregå i en trang, nokså bortgjemt dal – Callaghan Valley – et par mil sør for Whistler. Tribunene har liten publikumskapasitet, men så ventes det da også stort sett bare utlendinger på disse arenaene.

Ikke-idretter

– Når man begrenser antall tilskuere, sier det seg selv at man mister mye av den stemningen som løperne vil ha. Det blir ikke akkurat noen nye folkefester som dem vi så på Lillehammer og i Trondheim på 90-tallet, sier han.

Skjebnen til de to hoppbakkene i dalen er da også uviss etter lekene.

– Om de blir revet eller stående som et museum gjenstår å se, men brukt mer blir de neppe. Det er nærmest offisiell politikk fra idrettsmyndighetenes side at det ikke skal satses på hopp eller kombinert. Bakkene i Thunder Bay har knapt nok vært i bruk siden VM i 1995, forteller han videre.

På sparebluss

Bråten behøver følgelig heller ikke å føle all verdens press med tanke på å bidra til at vertslandet skal bli beste nasjon under lekene, som er den offisielle målsettingen.

– Målet for oss i langrenn er én medalje. Da vil kanadierne være godt fornøyd, sier han.

De beskjedne ambisjonene gjenspeiler seg også tydelig i den daglige driften av langrennslaget.

– Vi lever på sparebluss, med et totalbudsjett på nær tre millioner, om lag 10 prosent av det for eksempel Norge har. Og selv om det er OL på hjemmebane, er det mindre penger å rutte med enn sist sesong, opplyser 61-åringen.

Som natt og dag

Han opplever en situasjon som i forhold til Norge og Sverige er som natt og dag.

– Treningssamlingene er i stor grad dugnadsbasert. Noen avtaler med klesprodusenter har vi ikke. Jakka som jeg bruker, for eksempel, er tre år gammel og brukt av andre før meg. Støtteapparatet er så som så. Lege har vi ikke, og jeg måtte på tiggerstien for å få leid inn en norsk fysioterapeut.

– Men løperne er vant til å ha det slik, og sportslig sett har vi fått gjort det vi planla å gjøre, sier Inge Bråten – sjef for et landslag som stiller langt bak i køen når det gjelder oppmerksomhet i OL-vertsnasjonen. (ANB)