Når OL i London trampes, tråkkes og kastes i gang om noen dager, er den viktigste jobben med å snøre nettet rundt dopingsynderne allerede godt på vei utført.

Enkelte perioder i et idrettsliv er viktigere enn andre. De samme periodene er nøkkeltidspunkt for å avsløre juks. Påstanden om at den viktigste dopingtestingen finner sted under de største konkurransene som i OL, er utdatert.

– OL kan sammenlignes med en fotoboks langs veien, der man vet at man blir kontrollert. Enten er man bra dum og feier gjennom i 120 i 80-sonen, eller man kan ta sjansen på å kjøre i 82 og håpe at målingen ikke er så sensitiv, sier avdelingsleder Mads Drange i Antidoping Norge (ADN) til NTB.

– Har man én eller 30 fotobokser på en strekning, avgjør nødvendigvis ikke det om folk kjører for fort der. Kanskje er tre mer effektivt enn én. Men setter man opp fem kontroller i stedet for tre, har ikke det nødvendigvis så mye å si.

Laserkontroll

Åtte norske «dopingjegere» skal bistå arrangøren (IOK) med testarbeidet i OL og Paralympics. I forkant har ADN gjennomført nøye planlagt kontrollvirksomhet av norske OL-håp både i og utenfor konkurranser.

Et svært viktig bidrag er såkalt utøverinformasjon; pålagt innrapportering av minst en tid og ett sted hver dag for hvor hver enkelt toppidrettsutøver befinner seg.

– Utenfor konkurransetesting blir mer som en laserkontroll. Da ligger man «i buskene», og utøverne vet aldri hvor og når det skjer. Det er langt mer effektivt, slår Drange fast.

Sykling og friidrett er blant idrettene som har tatt steget enda lenger med å innføre såkalte blodprofiler, der analyser av flere blodprøver over tid gir grunnlag for å oppdage uregelmessigheter i blodverdiene.

– Det blir som å ha en fartsmåler i hver bil.

Ute av kroppen

Mens verden lener seg tilbake og nyter TV-bildene av stor idrett fra London, har antidopingmyndighetene jobbet mest målrettet månedene i forveien for å avsløre dem som våger å jukse med ulovlige stoffer.

– De grunnleggende utfordringene i antidopingarbeidet er at mange av stoffene som er mest effektive, har virketid lengre enn deteksjonstiden. Enkelte anabole steroider, som gir muskelvekst og gjør at en presterer bedre i kraftidretter, har veldig kort deteksjonsvindu. Da er stoffene ute av kroppen i løpet av få dager eller uker, mens effekten vil vare mye lengre. Derfor er kontroller utenfor konkurranser viktig, slår Drange fast.

Det gis ikke ekstrabevillinger til Antidoping Norge i OL-år.

– Perioden rett før et OL er viktig. Ofte er det en intensiv periode med trening og konkurranser for utøverne, en oppbyggingsfase. For 20-30 år siden tenkte man ikke slik. Vi har jevnt trykk på testing hele året, men tar nok noen flere prøver i halvåret før OL enn vi gjør resten av tiden.

I utvikling

Verden er i stadig utvikling, men noen oppsiktsvekkende nye stoffer behøver ikke å gjøre inntog til London-OL. Det handler mest om bruken av eksisterende dopingmidler og hvordan enkelte doserer og bruker disse i perioder.

– Jo flinkere vi som tester blir til å spore ulovlige stoffer, desto flinkere til å lure systemet blir dem som jukser. Det er som et våpenkappløp, mener ADNs testsjef.

140 norske idrettsutøvere står oppført på en såkalt prioritert utøverliste, som dopingtestes jevnlig. Dette er de beste utøverne i kraft- og utholdenhetsidretter, men samtlige er ikke OL-utøvere.

Ikke alle testes like intensivt før OL. For eksempel skyting er en idrett der risikoen for dopingmisbruk i oppbyggingsfasen ikke er like stor som i andre idretter.

– Hvor sikre kan vi være på at Norge ikke sender dopingmisbrukere til OL i London?

– Det reiser ingen norske utøvere innenfor det vi definerer som risikoidretter til OL uten å ha vært testet i forkant. Antidoping Norge har ikke som ansvar å sørge for at folk er dopingfri, men vi har ansvaret for å gjøre det vi kan for å avsløre dem som har jukset med dopingmisbruk. (ANB-NTB)