«The Night Shines Like The Day» heter hennes nye skive, den første der hun har skrevet all musikk og tekst selv.

Mandag slippes oppfølgeren til den voldsomme – og dels uventede – suksessen med de tradisjonsrike spiritualene hun så å si arvet etter mentoren Ruth Reese, utgav i 2006, og som åpnet veien for henne også i utlandet. Den nye platen vil også utgis i Tyskland og Frankrike.

– Platetittelen handler om troen på at det kan være noe vakkert i det vanskelige. Jeg leste en gang en setning som dette, «Vær ikke redd for mørket, for lyset hviler der». Å vite at i nattfasen så kan likevel et lys skinne, det innebærer et håp for meg, sier Kristin Asbjørnsen.

Hun tygger litt på det, og foreslår at de 13 sporene kan kalles «håpssanger fra et bristepunkt».

Kjærlighetstap

Hun synger om tap og sorg i tekstene. Og de kom ut fra en sorgprosess – etter det hun kaller «et kjærlighetstap».

I en av tekstene undrer hun på om dette er sorgen hun må lære, og om hun vil få noe til gjengjeld, et tegn eller en velsignet ro, eller om alt var forgjeves. Et annet sted synger hun hvordan arrene vi nå beskytter, en dag vil bli våre mest verdifulle skatter.

– Sangene kom til meg, gradvis i en kreativ åpning for meg som låtskriver, parallelt med at jeg sang spiritualene ute på konserter. Disse sangene ble som et eget kapittel, et eget rom, forklarer hun:

– Jeg trengte dem, jeg sang meg opp og innover i meg selv – der jeg lette etter tilhørighet og nærvær. Mens spiritualene var det utadvendte, ble de nye sangene til gjennom tilbaketrukkethet. Det minnet meg om da jeg var barn og ungdom – en sårbar tid – og fant ut at sang sentrerte meg.

Holdt henne oppe

Egentlig hadde hun tenkt seg noe helt annet som sitt neste plateprosjekt etter «Wayfaring Stranger – A Spiritual Songbook»-suksessen. Men hun fant ut at sangene som begynte å komme, krevde at hun utforsket dem.

– De ble et korsett som holdt meg oppe. De både konfronterte meg, og beskyttet meg. Jeg ønsker at de også skal kunne bety noe for andre. Da betyr det mindre hva de springer ut fra, og mer om hva de kan skape av åpne rom for andre.

– Du synger mye om å bære eller bli båret? Låter med refreng om «Carry me over, Lord, carry me home» og titler som «Someday I’ll Carry You Home»? Og det er også over en elv gjerne?

Hun ler litt, midt i alvoret, og nikker så de karakteristiske røde krøllene rister. Medgir at hun har en sterk religiøs lengsel, og bruker språk og symboler derfra.

– Elvene i tekstene står for det som veksler, som beveger seg. Bildet om å bære... Det har noe med å kjenne at man likevel bærer, selv i bristepunktet. At selv om man faller, så bærer det. Kanskje jeg like gjerne kan kalle dem «bæresanger»?

Og så ler hun litt igjen, mykt og varmt.

Dobbelthet

Denne dobbeltheten – det triste med det livsglade – finner hun igjen i Afrika, i landet Mali der hun har vært fem ganger, senest nå som hun skrev sangene til denne platen. I Bamako i Mali føler hun seg «fremmed, men også hjemme».

– Ja, det er tap og sorg som teksttema, men jeg ønsket å tilføre noe av den stillferdige sildringen, det dansende, som du finner i vestafrikansk musikk. Musikerne mine lurte på hvor i alle dager jeg ville, da jeg gav dem én plate med sangene fremført av meg med piano og én plate med malisk musikk! For i Mali kan tekstene være tunge og triste, men likevel fremført til dansende, energisk musikk. Det ligger et håp i dét, sier Kristin Asbjørnsen blidt.

Hennes fem dyktige musikere – Tord Gustavsen, Jostein Ansnes, Olav Torget, Knut Aalefjær og Svante Henryson – skjønte hvor hun ville. Dermed kan hun nå vise til en plate som kombinerer flygel og cello med afrikansk konting; en lutt av hult tre og kuskinn.

– Jeg synes lyden av konting er beroligende. Den er meditativ, og lyden som kan være skurrende, sårbar og sprekke er så menneskelig. (ANB-NTB)