I en alder av 40 gir han ut sin første plate alene. Den handler om nære ting – og det han kaller «visepsykiatri».

Det er ti år siden Bjella gav ut sitt livs første album med bandet Tolv Volt. De siste par årene har Kjartan Kristiansen fra DumDum Boys mast på karen fra Hallingdal om han ikke snart skulle lage soloplate.

– Kjartan mente nok at solo og nedstrippet ville være det riktige for tekstene og sangene mine, sier Bjella.

Iført islender har han tatt turen ned fra fjellgården Nedre Styrkestad i Øvre Ål og inn til hovedstaden, der han bodde i mange år. Det var da han tok et valg og flyttet hjem igjen at visene også kom.

– Jeg hadde det godt i byen. Men flyttingen påvirket tematikken, jeg skriver om bygdelivet og forteller historier. Jeg leter i eget liv og i andres liv, og ljuger litt, sier Bjella om låttekstene, som han også har kalt fjellbygdpoesi.

Manneviser

Han synger om mannetemaer. Om kameraten som «går og leie rundt omkring på den lekre fruen min, har alder sett ho så glad, gode venni er gode å ha». Om hederskarer som blir sviktet, om sure ekser og venner på fest, og om odelsgutten som omsider vender hjem til gården som er blitt til Øvre-Ål Resort i hans fravær og der ingenting er som før.

Han synger om hvordan «eg hadde potensial, no er eg bygdeoriginal».

Alvor og humor, hånd i hånd. Med stemningsfullt og røft musikalsk tonefølge av blant andre Kjartan Kristiansen, Geir Sundstøl og Lars Håvard Haugen på ulike strenger. Her er både munn- og trekkspill, flatfele og hardingfele, kontrabass og sag.

– Det er naturlig at jeg skriver om mannslivet. I større grad enn før lager jeg låter som jeg vil høre sjøl, sier Bjella.

Ikke sutre

Han vil ikke sutre, det er for mange som klager mener han, og en av låttitlene som er blitt til t-skjortetrykk er «Psykisk kan du vera sjøl».

– Men etter hvert som du blir voksen, så dukker det opp en forståelse av det tragikomiske. Allting har disse to sidene. Og midt mellom tragedie og komikk finnes det et punkt, et slags nullpunkt, som jeg gjerne vil treffe. Får jeg det til i én og samme sang, ja, da er det en jævlig bra sang, sier Stein Torleif Bjella.

Han gjorde som odelsgutten med «dubbelt fornamn» han synger om i «Øvre-Ål Resort», og dro til Oslo i 1995. Der prøvde Bjella seg gjennom årene som dørselger, snekker, student, korrekturleser i Dagens Næringsliv, pleieassistent og musiker.

Idag er han journalist i lokalavisen Hallingdølen, og bor med kone, to småjenter og et knippe shetlandsponnier på Nedre Styrkestad, 750 meter over havet.

– Jeg liker meg litt pokker i vold. Selv da jeg bodde i Oslo, hadde vi elg på trappa, for vi leide hybel innerst i Maridalen. Nedre Styrkestad var nedlagt da jeg kjøpte den, og jeg har satt den i stand, forteller han.

– Kraft i den

Nå synger Bjella på dialekten sin, og det har han tro på.

– Det er kraft i den. Og det er morsmålet mitt. Jeg har prøvd både engelsk og sobert riksmål, ler han.

– Men jeg har tonen i meg fortsatt. Så jeg må finne ord som passer til den.

Også på sitt livs første to plater sang han på norsk. Det var med Tolv Volt, bandet som gjorde at Kjartan Kristiansen først fikk sansen for hallingdølen. Til Hallingdølen har Kristiansen erklært seg som stor fan av Bjella, som nå også deler artiststall med DumDum Boys. «Heidersmenn» er også gitt ut på deres plateselskap, Oh Yeah! Records.

– Første platen med Tolv Volt, «Auraspray», kom i 1999. Den solgte ikke nok for plateselskapet, så vi måtte gå. «Kalas» gav vi ut i 2003 og slet på egen hånd, forteller han.

Bjella fastslår at Tolv Volt ikke er oppløst, bare lagt på hylla.

– Det er et annet uttrykk. Men også de to platene med bandet er ulike, den første var forsiktig, den andre kraftigere. Men siste sporet der, «Veamann», ledet inn i «Heidersmenn»s musikalske uttrykk, med en historie og i visesjangeren.

Og det er der Stein Torleif Bjella vil være. (ANB-NTB)