Snart slipper han sin fjerde skive «All Good Things», en tittel som spiller tilbake på en av hans tidlige låter «All Bad Things».

– Den handlet om ikke å grave seg ned, men ta tak i deg selv og leve videre. Og albumet som kommer nå bekrefter på en måte det – at de gode tingene vil komme, bare du ikke gir opp, sier en blid og fornøyd Thom Hell på det nærmeste vi kommer et hjemme-hos-intervju, et bord på utestedet Hell’s Kitchen i Oslo.

Nå heter han naturligvis ikke egentlig Thom Hell. Thomas Helland tok artistnavnet sitt da han entret musikkscenen tidlig på 2000-tallet, fordi han ikke ville båssettes.

– Tanken da jeg begynte, var at folk ikke skulle vite hvem jeg var.

«June» synger med

Det vet folk i dag, ikke minst etter forrige utgivelse – den sterkt kritikerroste «God If I Saw Her Now» fra 2008, der sekserne trillet og to Spellemannspriser fulgte på.

Det hjalp også på at han ble kjæreste med Marit Larsen, etter å ha begynt å spille gitar i bandet hennes etter at han ga ut sin egen – noe forbigåtte – skive «Every Little Piece» i 2006 etter et kjærlighetsbrudd som etterlot ham langt nede.

Blant duettene på Thom Hells nye album finnes den nydelige «’Til That Day Was Gone» hvor den ukjente sangeren June Johnson lar oppløfte en varm og sødmefylt stemme i tekstlinjer som «I guess I never knew the pain I pulled you through/ My love for you will stay».

Thom Hell bare ler på spørsmål om June Johnson er den hun høres nøyaktig ut som, nemlig Marit Larsen og om det er nok et alias som har fremkommet.

– Jeg vil at ting skal være litt myteomspunne. Mine ting er mine ting, og fokus bør være på skiven, sier han hemmelighetsfullt – men med et smil.

Flere gjester

Men «June Johnson» er ikke eneste gjest på platen, som er rene hvem er hvem i sterke navn:

Thomas Dybdahl, Frank Hammersland og Lucy Swann er vokalgjester, mens det på instrumentsiden er krefter som Lars og Martin Horntveth, Georg «Joje» Wadstenius, Mathias Eick og Torstein Lofthus, for å nevne noen.

– Mens den forrige hadde gjester på dugnad, kunne jeg betale folk denne gangen og det føltes godt. Oslo har et bra miljø, der folk hjelper hverandre. Jeg synes selv det er gøy å være med på andres ting, derfor var jeg med på tre sanger på siste skiven til Paperboys. Og de hadde med enda flere gjester enn jeg!

– Om det er konkurranse mellom oss? Ja, det kan man kanskje si, men like mye at vi er «med» hverandre? Jeg kan glede meg over andres suksess. Men jo da, er det er lettere nå, smiler han.

For nå er han selv blitt erklært «popmester» av avisanmelderne, som har trillet femmere og fastslår at han har klart å følge opp sin egen suksess med 2008-utgivelsen.

– Mine egne favoritter er ofte terningkast 4-skiver, tror jeg. Jeg liker albumformatet, og der må noen nødvendigvis være svakere for å fremheve de andre. Det er som en film, det må gå litt opp og ned og være hvileskjær. Derfor har jeg lagt de fengende låtene først på platen, og så har jeg de mer krevende på «B-siden», altså i siste halvdel. Da får platen litt lenger liv, med sine flere lag, tror og håper han.

Orkestral periode

Thom Hell skriver låter hele tiden. Det er naturlig for ham. Selv kaller han «All Good Things» for en naturlig oppfølger til «God If I Saw Her Now», siden noen av låtene var skisser som dukket opp da men som ikke helt ble spikret.

– Men den nye er blitt svulstig og pompøs. Jeg hadde lyst til å være pretensiøs! Heller prøve og feile enn å safe, fastslår Hell og hevder han er «inne i en orkestral periode».

På hjemme-hos-bildet som ble tatt til forrige skive, sitter Thom Hell og spiller gitar foran filmplakaten til «Butch Cassidy and the Sundance Kid» – 1969-filmen med Paul Newman og Robert Redford.

Men det er ikke de to herrene Thom Hell heltedyrker, derimot mannen som skrev filmmusikken – selveste Burt Bacharach, som han i fjor fikk varme opp for og møte.

– Favorittlåten min var hans «South American Getaway». Jeg kjøpte soundtracks til de store filmene. «The Mission» med sin «Gabriel’s Obo» ... og tenk på filmmusikken som Enrico Morricone skrev på 1960-tallet! Du kan si at all koringen, som på en måte er blitt mitt varemerke, egentlig startet som et substitutt for strykere som jeg ikke hadde råd til! (ANB-NTB)