– Det synes jeg egentlig ikke noe om, sier ord- og gitarmesteren (65) et øyeblikk alvorlig – vital som bare det og i full gang med øvingsinnspurten med Gitarkameratene som snart skal på'n igjen.

Men Popsenteret i Oslo er ikke så veldig musealt. Og deres nye utstilling «Kjekt å ha. Hærtatahørt fra Øystein Sundes verden» – som åpner lørdag – faller tilfeldigvis også sammen med at Sunde omsider gir ut sine fem første LP-er på nytt.

Overvekt av moro

Torsdag fikk pressen en sniktitt på Popsenterets Sunde-utstilling, der publikum flest kan rykke inn fra lørdag og bivåne Øystein Sunde som selv åpner ballet.

Blant annet skal Sunde på åpningsdagen lede «skrotpop»-verkstedet, der store og små kan lage like rare instrumenter som ham selv – iallfall nesten. For på veggene henger det de underligste instrumenter:

En sammenleggbar elgitar, visstnok fullt spillbar. En Færder Stalincaster fra 1985, formet som en sigd. Den vrengte gitaren, som han først prøvde å bygge om til en 12-strenger så den kollapset, og siden la strengene på innsiden – og spilte «Hvis dine ører henger ned» på.

Og her er også hans aller første gitar, tilvirket på sløyden i 1962 fordi en ekte Strat kostet 2.500 kroner. Og det hadde ikke unge Sunde.

– Jeg har spilt på alle sammen, og de låter fra greit til forferdelig! Men de ble laget for å fylle en situasjon. Det er nok en overvekt av det morsomme på denne utstillingen på grunn av alle de rare instrumentene, medgir Øystein Sunde til NTB.

For han foretrekker å være morsom – også når han prøver å si ting, forklarer han: – Det er lettere å få folk til å ta en skje Sanasol enn en skje tran. Jeg liker en brodd som folk også ler av. Da er jeg mest fornøyd.

Analog arkeologi

Titlene på hans plateutgivelser gjenspeiler samme moroa. Det hele startet med «1001 Fnatt» i 1970, og fortsatte ned «Det året det var så bratt» (1971), «Ikke bare tyll» (1974), instrumentale «Klå» (1974) og «På sangens vinger» (1976) – som de første fem.

De har ikke vært å få tak i på atskillige år. Selv hevder Sunde at det har vært en del «skraping på epostkassen hans» med innstendige bønner – men at han har vært standhaftig og sagt nei. Rett og slett fordi han rødmet av noen av låtene.

Til slutt ga han seg – og resultatet har vært «analog arkeologi», der de gamle lydbåndene er blitt remastret og klare for digitalalderen.

– Et unikt tilfelle i Norge av restaurering av 70-tallsplater, sier Sveinung Rindal i Wimp, der de fem første utgivelsene hans blir tilgjengelige for streaming og nedlasting.

Men de kommer også som CD, i et bokssett på fem, og på vinyl igjen, der de fås kjøpt enkeltvis. Og for de 100 mest spesielt interesserte har Sundes eget plateselskap, Spinner Records, også samlet alle hans 14 utgivelser i én stor finérboks.

Siste utgivelse er «Meget i sløyd» fra 2008. Og det er tre av musikerne derfra som blir å høre på den nye runden med Gitarkameratene fra 14. september, nærmere bestemt Knerten Kamfjord, Øystein Fosshagen og Knut Hem.

– Det er kanskje siste gang, selv om jeg har sagt det før. Men vi liker å gjøre ting vi ikke har gjort før, og denne gangen er det å ha med oss band. Det gir et nytt løft, fordi vi får et kick av det. (ANB-NTB)