Etter å ha fulgt den amerikanske valgkampene på nært hold i en svært hektisk innspurt er det mange refleksjoner som gyver gjennom hodet. Ett av de er hvordan USA nå har en historisk mulighet til å føye sammen – forene - nettopp det enorme lappeteppet av ulike etniske bakgrunn, av forskjellige raser som preger landet. Og etter å ha hørt og sett tre ulike kjente aktører, er jeg svært optimistisk.

Hør bare:

Besøk også Oves presidentvalg-blogg

Alle elsker George fra Seinfeld. Jason Alexander het egentlig Jason Scott Greenspan. Han er jøde. Og har, kanskje passende nok, to sønner som heter Noah og Gabriel. Han jobbet hardt for å få Obama valgt. Som jøde er det slett ikke noe selvsagt ting. Mange prøvde å så tvil om Obamas holdninger i Midtøsten. Men Jason var like sterk og klar – som George pleide å være veik og uklar – i en appell han holdt Atlantic University i Boca Raton.

Mange har lagt merke til Jimmy Smits fra serier som LA law, NYPD Blue og The West Wing. Hans mor var fra Puerto Rico. Hans far var fra Surinam. Han selv vokste opp i New York og Puerto Rico. Mange med latinsk bakgrunn har lenge vært dedikerte republikanere. Blant annet fordi mange har rømt fra land med sterke venstreorienterte ledere. Som Cuba. Som Venezuela. Som Bolivia. På folkemunnet har man hevdet at latinos ikke liker svarte. Men Smits var sterk og klar på at han støttet Obama. Støttet gjorde også flertallet av spansktalende. Noe som kom svært overraskende på mange i USA.

Bill Clinton kom fra fattige forhold i Arkansas. Han het egentlig William Jefferson Blythe, og faren hans døde før han ble født. Morgen giftet seg på nytt. Clinton vokste opp delvis med moren og delvis med besteforeldre da moren måtte til New Orlenas for å jobbe. Bakgrunnen er nær det mange i sørstatene kaller white trash. Som er kjent for sine rasistiske holdninger. I tillegg ble nominasjonsprosessen mellom Hillary Clinton og Obama uvanlig tøff. Likevel var Clinton sterk og klar i støtte til Obama i Kissimmee for en drøy uke siden.

Disse tre opplevde jeg på nært hold. I lidenskapelig engasjement for mannen som er på hele verdens lepper nå. Barack Obama. Amerikansk mor, kenyansk far. En mor som etter hvert slo seg sammen med en fra Indonesia som ble Obamas stefar.

Verden er ikke som den var. Verden er ikke slik at mor og far og to barn bosetter seg i sin rødmalte lille stue – og alle lever lykkelig i alle sine dager der.

USA ble grunnlagt på folk som kom herfra og derfra. Noen rømte fra undertrykkelse. Noen rømte fra fattigdom. Noen rømte for å dyrke sin tro som de ville. Og noen reiste for å finne lykken.

USA ble til av folk som disse. Men samtlige mer enn 40 presidenter som har ledet denne nasjonen tidligere har vært hentet ut fra en etnisk gruppe. Fra en religiøs bakgrunn. Fra ett kjønn.

Valget i USA for et par dager siden er en stor omveltning. Men det var ikke slik at det var de svarte som valgte sin egen.

Det var jødene, det var de mange millioner med latinsk bakgrunn. Det var fattige hvite arbeidsfolk. Det var rike. Det var alt mulig.

Og det var en seier. En seier for demokratiet. Og en seier for oss som alltid har hatt en spesiell fasinasjon for det store, det gigantiske, det vakre, det mektige, det rare landet der vest.

Og uttrykket «drømmen om Amerika» har fått igjen noe av sin gamle kraft. Forent av Barack Obama. (ANB)

Besøk også Oves presidentvalg-blogg