Ble torturert – boligen tvangssolgt

Daniel Anderson har fått tak over hodet og sosialstønad gjennom Nav i Hønefoss. Drømmen er å kunne begynne å jobbe igjen.

Daniel Anderson har fått tak over hodet og sosialstønad gjennom Nav i Hønefoss. Drømmen er å kunne begynne å jobbe igjen. Foto:

Av

Daniel fikk beskjed fra Nav om at han ikke eksisterte. Les den utrolige historien.

DEL

(FriFagbevegelse)  Han hadde overlevd sitt livs verste mareritt. Men hjemkomsten til Norge ble mye verre enn Daniel Anderson kunne ane.

Daniel Anderson kom nemlig hjem til ingenting. Leiligheten hans i Oslo var tvangssolgt og alle papirer borte, blant annet vitnemål og arbeidskontrakt fra jobben som renholder.

Det har svekket norsk-usbekerens rettigheter i Nav-systemet, og han bor nå i en kommunal bolig i Hønefoss. Der lever han på en sosialstønad på 6.000 kroner i måneden. Med i bagasjen har han en gjeld på 750.000 kroner, og fysiske og psykiske plager etter to års fengsel og grov tortur.

– Jeg har ikke penger til å betale tilbake. Og jeg er ikke frisk, sier Daniel Anderson, som har vært norsk statsborger siden 2008.

– Jeg er redd

Vi møter ham i Hønefoss, der han for tiden lever. 41-åringen kommer i en lånt varebil for å hente oss på busstasjonen, og serverer kake og kaffe i boligen han har fått utdelt av myndighetene.

Leiligheten ligger i et etablert boligstrøk, og fra den åpne verandadøra høres lek og latter fra en barnehage. Sola skinner, og på Daniels kaffekopp er det bilde av et stort smilefjes, med påskriften «Happy smile!». Innredningen er spartansk, bare en flatskjerm bryter opp de umalte flatene av furu.

Daniel smiler over kaffekoppen, men vender stadig tilbake til et fraværende uttrykk. Da kameraten hans braser inn døra uten å ringe på, skvetter han til i sofaen.

– Jeg er redd. Hele tida. I fengselet fikk jeg høre: «Vi kan skyte hvem som helst hvor som helst.» Jeg får ikke sove om nettene, og sovner jeg, drømmer jeg om det som skjedde.

Eide en treroms

Daniel Anderson kom til Norge i 2003, fikk sitt nye, skandinaviske navn året etter og ble norsk statsborger i 2008. Han etablerte seg i Oslo, med eget firma - jobbet heltid hos renholdsfirmaet Resco og kjørte varer for Elkjøp og Lefdal på kveldene. Han eide sin egen leilighet på Furuset og kjøpte etter hvert en treroms på Bjørndalen. Han hadde også egen varebil, og levde et godt liv.

Så, i april 2014, skulle alt forandre seg.

Daniel forteller at moren ble alvorlig syk, og han måtte reise hjem, selv om han visste det innebar en risiko. Norsk-usbekeren var på denne tiden med i Association of Human Rights i Sentral-Asia, og hadde markert seg som en politisk motstander for myndighetene i Usbekistan, som er regnet for å være et av verdens mest brutale regimer. Han leide derfor en leilighet 25 km unna hjembyen Margilan og hentet moren dit, sammen med søsteren.

Men den tredje dagen banket det på døra.

Utenfor ble han møtt av fem menn med masker og automatgevær. Rundt blokkomplekset sto enda flere på post.

– De hadde omringet hele området. Jeg fikk tredd en svart sekk over hodet, og ble slått allerede i bilen på vei til fengselet, forteller Daniel.

Han kom i et spesialfengsel hvor han ble tvunget til å skrive under på at han var terrorist. Metodene var umenneskelige, med fysisk og psykisk tortur. Blant annet ble han tatt med ut under åpen himmel midt på natten og i minusgrader, og spylt med iskaldt vann i flere timer.

Han ble også hengt etter håndleddene, og strukket.

– En gang besvimte jeg. Da jeg våknet, så jeg blodet som rant fra åpne gliper i håndleddene, forteller 41-åringen.

Nav: – Du finnes ikke i systemet

Han takker norske myndigheter, og søsteren, for at han kom seg ut av fengselet og greide å flykte tilbake til Norge. UD henvendte seg til usbekiske myndigheter, og søsteren betalte penger for at han skulle få sone dommen på syv år utenfor fengselet, med meldeplikt.

Fra den posisjonen greide han å flykte til Norge via Ukraina.

30. september 2016 landet han på Gardermoen, og VG publiserte bilde av omfavnelse med venner og advokat, med Daniels historie om fengselsmarerittet. «Jeg trodde jeg skulle dø der inne,» sa Daniel, som så fram til bedre tider.

Daniel Andersons t-skjorte.

Daniel Andersons t-skjorte. Foto:

Allerede 1. oktober møtte han opp hos Nav på Alna i Oslo. Der fikk han nye problemer.

– De sa at jeg ikke lenger fantes i systemet, og at de ikke kunne hjelpe meg.

Og utfordringene skulle ramle på - plutselig var alt stengt for Daniel i Norge. Leiligheten og varebilen hans var tvangssolgt, og papirene hans forsvunnet i transaksjonen. I tillegg hadde han pådratt seg en gjeld på 750.000 kroner for ubetalt moms og skatt, hva nå?

«Kom til meg og prøv hos Nav her» sa kameraten hans i Hønefoss. Og sånn ble det. Daniel kom også i kontakt med Norsk Arbeidsmandsforbund, både sentralt og på Ringerike, og fikk hjelp av Nav på sitt nye hjemsted.

– Jeg ble registrert på nytt, fikk kommunal bolig og hjelp fra fastlege og psykolog, forteller han.

Arbeidsgiveren: – Du var ikke ansatt

Han har fysiske plager og får behandling for traumer. På toppen av dette kommer kampen for å komme på fote rent praktisk.

Daniel startet med å kontakte sin tidligere arbeidsgiver Resco for å få en attest på at han hadde jobbet der fast som renholder. Arbeidsgiveren lot ikke høre fra seg, før Arbeidsmandsforbundet gjorde en henvendelse. Da fikk Daniel arbeidsattest, men med opplysninger om at han hadde vært vikar.

– Det er feil, sier Daniel.

Arbeidsmanden fikk opplysningen dokumentert via tidligere personalansvarlig i Resco og papirer i Arbeidsmandsforbundet. Vi tok kontakt med Resco igjen, uten resultat, men en ny henvendelse fra Geir Gamborg-Nielsen i forbundet løste det hele.

Nå har Daniel attest på at han fram til april 2014 hadde fast arbeid i Resco.

Da vi traff norsk-usbekeren første gang, manglet han også dokumentasjon på at han hadde bestått norskprøver ved Folkeuniversitetet. Det er nå på plass, men vitnemål fra hjemlandet kommer han ikke til å få tak i.

Det kan stikke kjepper i hjulene for Daniels planer om å komme seg inn på arbeidsmarkedet igjen.

Nav sa at jeg ikke lenger fantes i systemet, og at de ikke kunne hjelpe meg.

Daniel Anderson

Før sommeren gikk 41-åringen nemlig i gang med å ta drosjeløyvekurs. Nav betaler regningen for kurset når det er bestått, og Daniels kamerat har jobb til ham som taxisjåfør så fort Hønefoss får et ledig løyve. Får han ikke det, vil han ta et ettårig studie i transport og logistikk for å kunne få godsløyve og kjøre større biler.

– Men det er en hindring: Jeg må kunne dokumentere godkjent grunnskole fra hjemlandet for å komme inn på studiet.

Daniel er likevel optimistisk nå. Nylig fikk han beskjed fra namsmannen om at han får en frivillig gjeldsordning på tre år. I praksis innebærer det at restgjelden hans blir slettet.

– 7. februar 2020 er jeg gjeldfri, sier han, med lettelse i stemmen.

– Et kolli i systemet

– Jeg kan bekrefte at det å komme tilbake til Norge etter den situasjonen Daniel har vært i, er vanskelig. I det dokumentsamfunnet vi lever i, blir man registrert utflyttet, og rettighetene hos Nav er knyttet til bostedsadresse. Dermed må man etablere seg på nytt i Folkeregisteret, sier advokat Trond Olsen Næss.

Olsen Næss ble kontaktet av Daniels venner da norsk-usbekeren ble pågrepet i hjemlandet. Han hjalp Daniel med å komme ut av fengsel og tilbake til Norge, og har siden vært involvert i den menneskerettslige siden av saken hans. Den private biten har han ikke befattet seg like mye med.

Men advokaten ser at det var klokt av klienten å reetablere seg på Hønefoss.

– På større steder blir man gjerne et kolli i systemet, og dyttet fra det ene til det andre. På et mindre sted er det lettere å få en hånd å holde i.

Det er Daniel enig i. Han sitter i Hønefoss og er takknemlig, tross motstand i det norske dokumentveldet.

– To ganger har jeg fått hjelp av norske myndigheter til å begynne et nytt liv, både i 2003 og 2016, påpeker han, og takker UD og utenriksminister, advokaten sin, Nav Ringerike og Norsk Arbeidsmandsforbund.

Daniel viser fram en t-skjorte han har fått trykket opp, med logoen «I love Norway». Den gikk han med den siste tiden i fengsel i Usbekistan, for å markere at Norge er et demokratisk land.

– Usbekiske myndigheter har laget en film hvor det fortelles at Norge er et land som beskytter terrorister. Det er desinformasjon, fortalte jeg vennene mine.

For tiden leser han mye norske bøker. Han vil forbedre språket, så han står bedre rustet i arbeidsmarkedet. Og håper at traumer og fysiske arr skal mildne, så han får krefter til å jobbe.

– Det har vært vanskelig. Men drømmen lever, sier Daniel Anderson. (ANB)

Artikkeltags