Født i feil kropp

 Jeg var ikke som alle andre. Jeg var et utskudd. Jeg prøvde å finne min plass, men det er vanskelig når du er ukomfortabel med deg selv, sier André om ungdomstiden sin. I dag kan han omsider være seg selv.

Jeg var ikke som alle andre. Jeg var et utskudd. Jeg prøvde å finne min plass, men det er vanskelig når du er ukomfortabel med deg selv, sier André om ungdomstiden sin. I dag kan han omsider være seg selv. Foto:

Av
Artikkelen er over 2 år gammel

André Tallås snekrer hus, mekker bil, pumper jern og kjører søppel. Denne uka lot han verden få vite at han ble født i feil kropp.

DEL

På jobben og blant foreldre og ansatte i barnehagen til datteren Tone Johanne kjenner de han bare som André, «en flott mann», som en av dem sa her om dagen.

Det var dagen etter at de fikk seg en overraskelse – og fikk vite at han kom til å bli å se i TV2s nye serie «Født i feil kropp».

André Tallås ble født i en jentekropp, og det var så feil at han fortsatt finner det vanskelig å si «dame».

Hvordan har du hatt det siden første episode mandag kveld?

– Det har vært veldig mye følelser. Vi har gått i en boble her. Det er overveldende. Responsen på Facebook har tatt helt av med kommentarer, meldinger og venneforespørsler – utelukkende positivt. Jeg har også blitt gjenkjent flere steder. Det er helt surrealistisk.

Hvordan stod det til med nervene før sending?

– Ha ha! Litt i høyspenn, kan du si. Linn-Therese og jeg gikk rundt oss selv hele dagen, det var bare rør. Vi satt på premierefesten på Månefisken, og jeg i den siste reklamepausen på TV 2 før dette begynte, kjente jeg ikke noe mellomrom mellom hjerteslagene.

Hvorfor ville du delta i programmet?

– Jeg var skeptisk. Jeg har vært forholdsvis anonym. Ikke at det har vært hemmelig, jeg har vært åpen, men jeg har ikke «reklamert» med det. Men vi kom fram til at dette er noe som må fram. Vi vil ha vekk misforståelser og feil bruk av begreper. Vi er med for å informere, og for at folk som ikke er like sterke som oss, skal få hjelp til å stå fram.

Var det greit for deg på skolen?

– Nei, det var ikke det. Ikke på noen måte, egentlig. Jeg var veldig guttete – unntatt når mora mi prøvde å kle meg opp i feminine klær. Det var ikke greit. Jeg hadde et ekstremt ubehag som jeg ikke klarte å formidle. På slutten av barneskolen hadde jeg mindre og mindre gym, og snakket med læreren om at jeg hadde ubehag med offentlig dusjing, og fikk lov å låne lærergarderoben. Jeg tror jeg kan telle på én hånd de gangene jeg hadde gym og svømming på ungdomsskolen. Her om dagen fikk jeg en melding fra ei som jeg begynte på ungdomsskolen sammen med. Hun var litt guttejente, og vi fant hverandre veldig fort. Vi hang sammen mye. Det ble redningen for meg gjennom ungdomsskolen. Hun skrev at når hun tenker tilbake, så måtte hun tåle mye hun og, bare for å være sammen med meg. Vi var ugreie. Skulket mye. Jeg ser i dag hvorfor det ble sånn. Men jeg fikk kjempet meg gjennom det på et vis. På videregående fulgte jeg strømmen og valgte helse og sosial. Jeg burde tatt mekaniske fag og blitt bilmekaniker. Nå skrur jeg litt på hobbybasis.

Hvordan satte du i gang prosessen?

– Jeg undersøkte ikke mye rundt dette. Jeg bestilte meg en time hos fastlegen. Det var vel i 2006. Jeg forklarte at dette måtte være veldig feil. «Jeg sliter veldig, og føler meg mer som en mann». Jeg ble henvist til psykolog, hun var ikke i tvil og henviste meg til Rikshospitalet. Der var jeg til samtale i et år, og så gikk jeg gjennom da, og ble satt på hormoner.

Føler du deg sterk?

– Ja, det gjør jeg. Jeg antar at jeg er sterkere enn de fleste på min alder. I den grad du kan kalle dette et valg, blir det en lang vei å gå – fra du er to år og kan kle på deg selv til nå som jeg er 32. Jeg var ferdig med alt, også nedentil, i 2011.

Hvordan var det å si fra?

– Det er ikke lett, altså! Fy flate! Linn-Therese og jeg traff hverandre på nettet i 2010. Vi møtte hverandre i november. Jeg skulle inn og ta en brystoperasjon 3. desember. Dagen før sa jeg at «det er noe jeg må fortelle deg». Hun lurte på hva i all verden var det her for noe. «Jeg ble ikke født som André». «Hæ? Tuller du med meg?» Så sa hun at «det her går bra». «Jeg skjønner at du må tenke over det et par-tre dager», sa jeg. Men nei, hun trengte ikke det. Siden har det gått slag i slag, og hun har vært ved min side hele veien, og jeg har vært en satan å bo med til tider. Hun har vært helt fantastisk. Vi har et lite opphold nå, sant å si, men så lenge jeg ser at det kan fungere, fester jeg nebb og klør til det.

Kan du være helt deg selv nå?

– Ja, endelig kan jeg det! Jeg hadde vel en søster en gang. Hun døde på operasjonsbordet, og det var jeg som våknet.

Hvordan er det å snakke om alt dette?

– Stort sett går det greit. Jeg snakker åpent om det. Når noen kommer til meg tidlig i sin prosess og spør meg, svarer jeg på alt fra testikkelprotese til skjeggvekst og stemme.

Hvor vanskelig er det å oppleve at man har fått «feil kropp»?

– Du er så innesperret som du kan få blitt. Jeg kunne bruke to til to og en halv time til å skjule former og sånt bare for å gå ut døra. Jeg sa til mamma en gang at alternativet til behandling ville ikke vært pent. Jeg sa det på Rikshospitalet også, at om jeg fikk ett avslag ville jeg søke igjen. Om jeg hadde fikk enda et avslag, vet jeg ikke. Det er ikke mulig å leve sånn. Det er et spørsmål om å leve eller ikke leve.

Hvordan har du det i dag?

– Jeg har det veldig bra med meg selv, i hvert fall.

Les flere nyheter fra Romerikes Blad her!

Artikkeltags