Kjærstads sprelske univers

Jan Kjærstad presenterer et sprelsk univers i sin siste roman, «Jeg er brødrene Walker».

Jan Kjærstad presenterer et sprelsk univers i sin siste roman, «Jeg er brødrene Walker». Foto:

Artikkelen er over 10 år gammel

I Jan Kjærstads nye roman møter vi en 15 år gammel gutt som opplever noe som er så spesielt at vi må spørre oss: Er han gal – eller genial?

DEL

Forfatteren av «Jeg er brødrene Walker» selv mener unggutten er mer skjerpet og åndsfrisk enn noen andre noen gang har vært før ham.

– Han er på sporet av noe han bare aner halen på, sier Kjærstad til NTB.

Han legger til at han med boka håper å si noe om at vi som voksne «deaktiverer» 3/4-deler av sanseapparatet vårt. Og sier han blir veldig glad dersom noen leser boka og begynner å tenke tilbake på egen oppvekst – med nye øyne.

– Husker du hvordan en kakeboks som denne, formet som en buss, kunne få deg til å fabulere fram en hel verden?, sier han. Og holder fram en stor rød kakeboks, kjøpt i Edinburgh til barna da han var på bokmesse der.

Nytt blikk

Kjærstad regnes som en av Nordens fremste forfattere. Den nye romanen er ikke mindre nyskapende enn ting han har gjort før. Blek skrift. Sterk skrift. Barnslige skriblerier og innsiktsfulle tirader. Alt for å understreke pubertetens sprengkraft. Noe nytt, som både hisser og skremmer, bryter seg fram.

I «Jeg er brødrene Walker» er det kanskje en hendelse som oppsummerer hele romanen.

For når hovedpersonen får bank i skolegården, er han i besittelse av en innsikt som gjør at han kan heve blikket langt, langt opp. Han ser hva som egentlig skjer.

– Når drømmedama har så sterke følelser for deg at hun går til det skritt å banke deg, da snakker vi ikke om noe som er bare trist, humrer forfatteren.

Mannen med både embetseksamen i teologi og Nordisk Råds litteraturpris i bagasjen, håper han ikke regnes som en vanskelig forfatter.

– Jeg er jo ingen klassisk mainstream forteller. Men jeg forsøker å balansere. Jeg vil jo holde på leseren, invitere dem inn. Og samtidig vil jeg vippe dem ut av vanetenkningen for å gi dem et nytt blikk.

Alt forandres

Kjærstad debuterte i 1980 med novellesamlingen «Kloden dreier stille rundt». Og nå er han på en måte tilbake på 80-tallet; Kalenderen viser 1983 når vi møter hovedpersonen, 15-åringen Odd Marius Walaker. Snart får vi høre om Tuvala-hendelsen. Dagen da han veltet på sykkel – midt på Slottsplassen – og alt ble forandret.

Har han kanskje knust noe i hjernen, undrer vi lesere når vi lærer hvordan ting forandrer seg etter sykkelveltet.

– Å nei, insisterer Kjærstad, og legger til:

– Tuvalu-hendelsen er øyeblikket da vår mann får ny innsikt. Han blir plutselig og mirakuløst utvidet i mulighetene sine og oppdager W-potensen. Han blir brødrene Walker.

Skrivestilen som tidligere var famlende og full av overstrykninger blir mer og mer sikker, ubegrenset og fantastisk. Ja, han blir rene verdensmesteren i skriving og ser plutselig verden på en helt ny måte.

Jaktet på kraften

Det høres kanskje absurd ut det hele, men Tuvala-hendelsen er noe vi alle kan relatere til, mener Kjærstad.

– Tenk godt etter så husker du kanskje et slikt vendepunkt; plutselig, en sommer kanskje, går du fra barn til nesten voksen. Denne «veksten» er blant de mer fascinerende tingene, synes jeg. Og det rareste av alt er at vi etter hvert glemmer denne metamorfosen som traff oss med ekstrem tyngde.

Kjærstad ville ikke skrive en «å-være-ung-er-for-jævlig-bok».

– Det var den kraften man har i den alderen jeg var på jakt etter. Det mektige sanseapparat.

– Er det feil å karakterisere «Jeg er brødrene Walker» som en oppvekstroman?

– Jeg foretrekker «vekstroman». Men jo da, visst er de med, de typiske ingrediensene; Både den gode læreren, den uoppnåelige jenta i parallellklassen og det kompliserte foreldreforholdet.

Hyller nabodamen

Kjærstad mener det også var på sin plass med en skikkelig heidundrende hyllest til «nabodamen».

– Denne gåtefulle damen, så full av kvinnelighet og hemmeligheter, som bor i leiligheten ved siden av. Disse nabodamene som fra tidenes morgen har vært gjenstand for mang en unggutts løpske fantasi. Hovedpersonen i «Jeg er brødrene Walker» maler fram en nærmest «1001 Natt»- aktig verden der, på andre siden av veggen, hvor Fru Haram vandrer rundt i sine neglisjeer, iført en parfyme laget av hunntigerens paringssekret. Minst.

– Du hadde det moro da du skrev «Brødrene Walker?»

– Det hadde jeg. Men jeg gjør bare halve jobben, vet du. Leserne gjør resten når de tar fortellingen til seg – og gjør den til sin. (ANB-NTB)

Artikkeltags