Krisen i LO må tas alvorlig

LO-leder Hans-Christian Gabrielsen har fått skriften på veggen i en ny rapport om fagbevegelsen i Norden.

LO-leder Hans-Christian Gabrielsen har fått skriften på veggen i en ny rapport om fagbevegelsen i Norden. Foto:

Fagbevegelsen i Norden taper oppslutning. Det snakkes om krise, også i LO her til lands.

DEL

Aldri før har det vært så mange medlemmer i LO-familien, men andelen organiserte i jobb er synkende.

KOMMENTAR– Vi må erkjenne at vi er inne i noe som minner om en krisesituasjon, sier lederen av LOs organisasjonsavdeling, Bård Nylund, til nettstedet frifagbevegelse.no. Han er bekymret for det faktum at LO ikke lenger er større enn de andre organisasjonene i fagbevegelsen til sammen.

Tallenes tale er klar: LO organiserer bare 24 prosent av de yrkesaktive, mens de andre arbeidstakerorganisasjonene har passert 25 prosent. Den samlede organisasjonsgraden i Norge er dermed under 50 prosent. I 1960 var graden på 60 prosent. Utviklingstrekk viser at i 2035 vil flertallet av de sysselsatte ha høyere utdanning. For LO må det da være et alvorlig faresignal at Unio og Akademikerne rekrutterer tre ganger raskere enn LO i disse gruppene. Av LOs 923.000 medlemmer er bare 593.000 yrkesaktive.

Du kan også følge de daglige kommentarene på Twitter.

Den svenske tankesmien Tiden har utarbeidet en rapport om situasjonen for fagbevegelsen i Norden. Her slås det fast at den nordiske modellen er truet og at det derfor er behov for krisebevissthet. Hele LO-familien bør fordomsfritt gå inn i denne krisefortellingen. Rapporten foreslår 25 tiltak for å styrke arbeidet med organisering og verving. Her er man inne på noe riktig når det advares mot en pågående sentralisering. Denne utviklingen må ikke føre til at fagbevegelsen forsvinner fra lokalsamfunn og arbeidsplasser.

Fagbevegelsen står relativt sterkt i offentlig sektor. Utfordringen er å engasjere i store deler av privat sektor, og da spesielt i nyere yrker. Kjernen i den nordiske modellen er en høy grad av organisering, både blant arbeidstakere og på arbeidsgiversiden. Dette gir i neste omgang en koordinert lønnsdannelse med relativt små lønnsforskjeller. Denne samfunnsmodellen gir også høyere produktivitet og vekst enn liberale modeller der den sterkestes rett råder.

Hele LO-familien bør fordomsfritt gå inn i denne krisefortellingen.

Dagens regjering hevder å se nytten av en høy organisasjonsgrad kombinert med et tett samarbeid mellom fagbevegelse, arbeidsgivere og myndighetene. Problemet er at Frp er i opposisjon til denne linjen. Lederen i arbeids- og sosialkomiteen på Stortinget, Erlend Wiborg (Frp), vil redusere makten til LO på Youngstorget og flytte makt til lokale tillitsvalgte ute på bedriftene.

Dette viser bare at Frp ikke har skjønt eller vil godta at fagbevegelsens suksess ligger nettopp i kollektive landsdekkende tariffavtaler med streikerett. Bare på den måten kan makt settes bak felles krav. Det bør arbeidstakere flest ta inn over seg. Alternativet er å stå tomhendt tilbake med lua i hånda.



Artikkeltags