Det er folkekirke som gjelder

Den norske kirke ble skilt fra staten ved nyttårsskiftet.

Den norske kirke ble skilt fra staten ved nyttårsskiftet. Foto:

Ved nyttårsskiftet ble Den norske kirke skilt fra staten.

DEL

KOMMENTARKirken har dermed blitt selvstendig. Nå er det ordet folkekirke som gjelder, og dette begrepet er til og med nedfelt i Grunnloven. Skillet mellom staten og Den norske kirke baserer seg på et bredt politisk forlik fra 2008.

Skilsmissen har skjedd gradvis, og 1. januar 2017 opphørte altså formelt ordningen med statskirke her til lands. En historisk milepæl ble dermed passert. Vi må helt tilbake til riksdagen i Augsburg i 1555 for å finne grunnlaget for de lutherske statskirkene. Da ble det nedfelt et prinsipp om at religionen som den rådende fyrsten bekjente seg til også skulle gjelde for hans undersåtter. Gjennom den danske kongen ble dette prinsippet også innført i Norge.

Du kan også følge de daglige kommentarene på Twitter.

Men selv om det nå formelt er et klart skille, er det fortsatt en klar økonomisk binding. I Grunnlovens paragraf 16 slås det nemlig fast at Den norske kirke «skal forbli Norges folkekirke og understøttes som folkekirke av staten». Så kommer det en formulering som skal sikre at «alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje». Mange mener det her ligger en motsetning, siden Den norske kirke gis en særstilling i den første delen av paragrafen.

Det hører med til historien at kong Harald insisterte på at den norske kongen fortsatt skal bekjenne seg til den evangelisk-lutherske tro. I Grunnloven heter det videre at Kongen også skal håndheve og beskytte denne troen. Et stort flertall på Stortinget var for å fjerne bekjennelsesparagrafen, men Kong Harald ville det annerledes. Og han fikk dessverre viljen sin.

Men debatten om Den norske kirkes særstilling er ennå ikke over. Framtidig finansiering er fortsatt et uløst spørsmål. I dag finansieres Den norske kirke direkte over statsbudsjettet. I tillegg får rundt 800 andre tros- og livssynssamfunn et offentlig tilskudd per medlem som omtrent tilsvarer det som det koster å drive den tidligere statskirken.

Om en medlemsavgift lar seg forene med en folkekirke der mange bare er «brukere» ved helt spesielle anledninger, er et åpent spørsmål.

På denne bakgrunn er Kulturdepartementet i gang med å utrede et nytt system for å finansiere norsk åndsliv. Ulike modeller er skissert. Det kan bli direkte statlig finansiering, en egen livssynsavgift for alle borgere eller en medlemsavgift. Den siste modellen vil frita ikke-medlemmer. I dag er det 15 prosent av befolkningen som er i denne kategorien. En medlemsavgift synes å være mest logisk. Om en slik avgift lar seg forene med en folkekirke der mange bare er «brukere» ved helt spesielle anledninger, er et mer åpent spørsmål.

Snart blir det opp til kulturministeren å knekke den økonomiske nøtta. Her må det lages et bærekraftig og rettferdig system som det kan bli bred politisk enighet om. Til folkets og folkekirkens beste.

Artikkeltags