Libya til ettertanke

Jan Petersen presenterte torsdag Libya-utvalgets rapport.

Jan Petersen presenterte torsdag Libya-utvalgets rapport. Foto:

Det er flere gode grunner til å ta lærdom av den norske krigføringen i Libya for syv år siden.

DEL

KOMMENTAREt utvalg under ledelse av Jan Petersen har evaluert Norges deltakelse med kampfly og spesielt tatt for seg beslutningsgrunnlaget. Utvalget slår fast at Stoltenberg-regjeringen hadde folkerettslig grunnlag med FN i ryggen. Stortingets organer ble også konsultert, slik seg hør og bør.

Men utvalget kommer også med en mild kritikk. I rapporten konkluderes det nemlig med at norske myndigheter «i liten grad hadde en egen forståelse av situasjonen i Libya» før den endelige beslutningen ble truffet 23. mars 2011. På den annen side var FN-mandatet krystallklart, for det åpnet for bruk av «alle nødvendige midler» for å beskytte sivile i Libya. Diktatoren Muammar Gaddafi var i gang med et hemningsløst overgrep på egen befolkning, og det lå an til et blodbad i Benghazi.

Du kan også følge de daglige kommentarene på Twitter.

Men den internasjonale krigføringen tok lengre tid enn mange trodde. Gaddafi-regimet falt, men resultatet ble slett ikke slik mange håpet. Situasjonen i Libya har på mange områder gått fra vondt til verre. Det er lett å være etterpåklok. Mer interessant er det å drøfte hva vi kan lære for ikke å gjøre samme feil neste gang. FN spilte høyt, men organisasjonen klarte å holde sammen da det så som mørkest ut.

Dersom det internasjonale samfunnet hadde veket unna i Libya, ville FN ha blitt alvorlig svekket. Da ville det ha spredt seg en holdning om at man ikke behøver å bry seg om Sikkerhetsrådets resolusjoner. Både FN og Norge må sikre seg et bedre faktagrunnlag når det igjen vil være aktuelt å opptre som verdenspoliti. For Norge var det hensynet til sivile som var avgjørende i tilfellet Libya. At andre allierte hadde regimeendring som mål, burde norske politikere tatt med i vurderingen. Å gå med skylapper i en slik situasjon kan fort bli skjebnesvangert. 

Vi må holde fast på prinsippet om at det er regjeringen som har utøvende makt.

I kjølvannet av Libya-rapporten til Petersen & co vil vi få en debatt om hvordan Stortinget og offentligheten bør kobles bedre inn når det blir aktuelt for Norge å delta i krig internasjonalt. Flere partier vil ha en åpen debatt i Stortinget før Norge vedtar å gå inn i slike operasjoner. Her gjelder det å holde tunga rett i munnen. Ifølge Grunnloven er det regjeringen som avgjør om Norge skal gå til krig eller sende soldater til utenlandsoperasjoner.

Vi må holde fast på prinsippet om at det er regjeringen som har utøvende makt. Samtidig må regjeringen være sikker på at den har ryggdekning i Stortinget. Alternativet er at regjeringen blir felt. Dersom vi rokker ved dette prinsippet, blir det vanskelig for de folkevalgte å stille regjeringen til ansvar. Da har Stortinget allerede fått blod på hendene og gjort seg medansvarlig.

Artikkeltags